8.05.2010

Det er over.

Begravelser....

Det er to ansikter på begravelser. Tårer,gråt og sorg. Samt en god avsluttning, minner og fremtiden.

I natt tok det tid før søvnen kom. Jeg har mimret, grått, sendt melding til folk jeg sjeldet snakker med,vekket opp Marius, snudd meg,spis,sett film og mimret enda mer...og enda er det ikke jeg som sliter med den største sorgen og det største tomrommet.

Hva er det som er fint med begravelser? Og hvorfor har det seg slik at kista alltid ser for liten ut? Er det virkelig plass til et helt menneske oppi den der?

Åpen kiste begravelser, på amerikanske filmer osv. Disse har jeg tenkt mye på i det siste. Jeg har aldri sett et lik i hele mitt liv. Er det bare traumatiserende eller en fin måte å si hade på? Jeg er veldig glad for at det ikke var åpen kiste i dag og at det ikke er vanlig i norge. Jeg vil gjerne huske han slik han var levende. Men samtidlig så føler jeg at det går ikke helt opp for meg. Det er nesten som... at her er vi for å si hade og der er en boks...Det er vanskelig for meg å fatte at personen ligger oppi den boksen...

Jeg synes det er vanskelig å se mennesker i øynene. Øynene er sjelens vindu. Jeg liker ikke at folk gransker sjelen min, det er privat... Spesielt i slike sammenhenger når øyekontakt blir å dele en smerte da blir det for personlig og vondt for meg. Se smerten i andres sjel og la de se min. Det er noe som sier meg at i en begravelse er det ingen som ser hverandre i øynene. Jeg føler ikke at øyekontakt blir oppnådd... og er det fordi det er vondt å se smerten i andres øyne? hvertfall direkte.

Så en begravelse. Mennesker, kjente,kjære,familie og folk som du kanskje bare har møtt. De dukker alle opp...Ting jeg reagerte på i kirken i dag var hvor rart det var å komme inn å se det lille bordet i inngangen der. Med et lys,bilde og sanghefter. Så tar vi med oss disse små sangheftene og det blir som om hele kirken er fylt opp med bittesmå kopier av den avdøde. Noe som jeg syntes var fint i dag. Det var godt å konkret kunne se han for meg. Da mener jeg ikke slik han har sett ut det siste året. Med god og rund og seg selv.

Det er vanskelig å se pappa gråte. Det er vanskelig å høre på det som ikke er der. Ingen lyd. Kanskje noen snufs. Noen som brekker seg i krampegråt. Folk strømmer til. Ingen ser hverandre i øynene.

Det er blomster, hilsner og en boks... nå skal jeg slutte å kalle det en boks. Det er en kiste. Når jeg sitter der føler jeg at dette kan umulig få meg til å føle meg stort bedre.

Det som er finest med en begravelse er da noen holder tale,eller da presten forteller om personen. Men så går han over til Herren og leser vers... og det hender seg jeg henger med i noen setninger men så blir det "hva haar dette med meg å gjøre?" og da mister liksom alt gløden fra de fine ordene og de menneskelige minnene som har blitt fremført om den som er borte.

For det er det jeg vil høre om... Han som er borte. Minner... det er det som bringer oss sammen i en begravelse. Ikke at vi har statskirke.

Da sermonien var over skjedde det undeligste. Jeg følte meg mye lettere. Endelig er han lagt i jorda. Endelig kan han hvile og vi kan forsette... Jeg hadde grått, tenkt, ledd, klemt og blitt klemt. Det var bare godt å være sammen...

de som er igjen de er fantastisk sterke gjennom det hele...

Nå gjenstår bare livet... om det ikke ble slik jeg hadde tenkt, men det blir det aldri... Det finnes lyspunkter i det hele som at jeg har finni sterke følelser i meg, jeg har fått føle på tomrommet han har etterlatt og fått en bekreftelse på hvor mye han betydde... selv om vi nå må forsette alene.

Det har bringt oss sammen...

Det hele får meg til å stille spørsmål fortsatt, og om de noen gang vil bli besvart, eller om de noen gang vil bli borte...Hvorfor.

Det er en mening med dette. Vi må bare vente å se.

Det var godt å være i begravelsen i dag, ta farvell og få en avslutning. Nå er han vekk... tro det eller ei...

og vi som er igjen vi klarer dette...

Og gratulerer med dagen Tore.

Til sist vil jeg bare fundere litt på tiden fremover. Og at alt blir bedre når vi får gjort ting for  "første gang uten han". Da blir det lettere gang nr 2. Nå skal jeg sette meg å bla litt i bladene jeg fikk... så får livet komme sakte men sikkert.

Jeg håper han ser oss. Ser hvor dumt det var. Alle vennene han har. Familien sin. At han ser oss klinkende klart nå. Jeg håper han angrer, om noe av det er mulig.

Tenk om det hadde kommet like mange i en bursdag som i en begravelse.... kanskje han kunne sett at vi er her.

Følg

Bloggarkiv